Vår Historie

Namnet Hjelle tyder flate eller avsats i landskapet. Det er usikkert å datere gardar på bakgrunn av gardsnamn, men det er likevel verdt å nemne at namn som fortel om naturfenomen og -formasjonar, og som ikkje er satt saman av fleire ord, vert rekna som den eldste typen stadnamn i Norge.

 

Det øverste og innerste bruk av Hjelle


Som oppsittere nevnes 1664-1672 "Enken" hvilket må være den 1657-1662 nevnte Anders's enke. Hun er visselig den Synneve Hjelle som til vårtinget på Sunde mars 1681 hadde stevnt Truls Hjelle fordi han hadde erhvervet bygsel hos eieren, Peder Finde, og trengt henne fra hennes jord. Truls tilbød Synneve kår og mente at Peder Finde og hans sønn Henrik Finde der hadde overvært "forligelsen" mellom dem burde ha vært stevnet. Synneve ville ikke nøye seg med kår, men ha jorden igjen. Retten viste saken fra seg, da den gav Truls medhold i at eieren måtte være stevnet. Denne Truls kan ikke være den 1664 nevnte da 70 år Steens skrifter Bind 3 av 6 - 110 - gamle Truls, men er åpenbart den nedenfor nevnte Truls Pedersen øvre Hjelle, og bruket som Synneve gjorde krav på, må være det seinere løpenr. 72, som Andreas Chrispinussen Sårheim ble eier av i 1878.


Truls Pedersen der 1681 hadde sak med enken, Synneve Hjelle, satt på det innerste eller øverste bruk av Hjelle, det seinere løpenr. 72. Etter ham holdtes der skifte 18.juni 1703 mellom hans enke, Barbro Jensdtr. og deres felles barn, sønnen Erik og døtrene Pernille og Kirsten. Boets aktiva var 93 rdIr. og enkens bolott ble 35 rdlr. Jeg formoder at enken var datter av Jens Hjelle på lnr. 69. Skiftet av 1697 etter denne Jens viser i all fall at han hadde en datter ved navn Barbro. Verger for Truls Pedersens to døtre ble deres mostermenn,  Anders Skei og Jon Buanes. Hvis Barbro har vært en datter av Jens Hjelle, har nyss nevnte to menn hatt to andre døtre av ham til koner.

Truls Pedersens sønn, Erik, kom til Kvamme og er stamfar for den store Kvamme-slekten.

 

Av skyld 1 pund 12 mark bruktes av Truls Pedersen til hans død 1703.

Antagelig har hans enke, Barbro, Jensdtr. nå brukt gården noen år.

I en oppgave fra 1706 over tiendepliktige nevnes Truls, uaktet han 3 år førut var død, og denne unøyaktighet var vel ikke innløpet, hvis der på bruket var kommet en ny mann.

Derimot kan det lett forståes når hans enke satt i bygselen hans.

Seinest 1711 hadde Ole Bendiksen overtatt bruket. Jeg formoder at Ole Bendiksen har vært gift med en av Truls Pedersens døtre og da snart Pernille der nevnes først av søstrene under skiftet etter faren 1703 og således vel har vært eldre enn Kirsten.

Ole Bendiksen Hjelle og Erik Trulsen Kvamme ble i så fall svogere, hva der stemmer godt med at de 1711 i forening hadde stevnet Erik Jensen Hornnes i anledning tvist om noe arvegods og tillike gjør det sannsynlig at Erik Jensen Hornnes har vært Erik Trulsen Kvammes morbror.

Ole Bendixen oppføres i fogdens kassabøker som bruker til 1747, men 1749 er han avløst av Peder Olsen Furebø.

Jeg har ikke kunnet finne Ole Bendixens begravelse notert i ministerialboken, men Pernille Trulsdtr. Hjelle, som jeg holder for å ha vært hans kone, sees å være død i en alder av 70 våren 1743. 

Pernille Olsdtr. Hjelle der 1748 ble trolovet med Haldor Madsen Ramstad, Truls Olsen Hjelle der 1734 ble trolovet med Ragnhild Johannesdtr. Kvaal, Anne Olsdatter Hjelle der 1738 ble gift med Rasmus Jensen Refsnes, Salome Olsdatter Hjelle der 1742 ble gift med Hans Torgersen Slaatten og Ragnhild Olsdtr. Hjelle der 1725 ble gift med Sjur Andersn Kvaal, - turde alle sammen være Ole Bendiksens barn.

Sikkert er det at han hadde datteren Barbro der mai 1748 ble trolovet og seinere gift med Peder Olsen Furebø, som ved den tid overtok svigerfarens bygselbruk.


Jeg skal stanse litt ved denne Barbro Hjelle, Ole Bendixen var uekte født.

Hans foreldre var antagelig Bendix Olsen Flugedal og Brita Olsdtr. Solheim der skjønt beslektet i tredje ledd, hadde avlet barn sammen og derfor av fogden ble stevnet til vårtinget på Sunde 1681 hvor de erkjente sin forseelse. Saken avgjordes ved at han skulle bøte 8 og hun 4 rdlr. og at Bendix skulle rømme til "Fiskerierne paa Helgeland" og Brita til Romsdalen hver for 2 år.

 

Det står for meg som noenlunde sikkert at Ole Bendiksen Hjelle er sønn av disse to, bl. a. fordi man folkelisten av 1701 under Flugedal finner anført en Ole Bendixen, sønn av Bendix Olsen og 21 år gammel og altså født 1680 da det nevnte leiermål fandt sted. Men hvorledes det nå enn forholder seg med dette, så er det i all fall visst at Ole Bendiksen Hjelle var uekte født, og at han hadde en yngre halvbror der var ekte født og het Johannes Larsen Vie.

Med denne sin Fars halvbror fikk Barbro 1733 et barn der fikk navnet Bertel.

For deres forseelse der betegnes som blodskam, stod de begge offentlig skrifte - Barbro i august og Johannes i oktober, og dertil ble de satt under tiltale ved verdslig rett. Ved dom av sorenskriver Auden Widerøe og meddomsmenn hvorav Steffen Andersen Klopstad var en, ble de begge dømt fra livet for blodskam.

Det er av lagtingsprotokollen jeg har mine kunnskaper om saken, da sorenskriverens tingbok for disse år ikke lenger finnes. Saken ble av fogden H.T. Nagel innbragt for lagtinget i Bergen, hvor den ble behandlet 17.juni 1734. Sorenskriver Widerøe og 3 av meddomsmennene, deriblant Steffen Andersen Klopstad, møtte for å forsvare sin dom. Likesom ved underretten tilstod Johannes Larsen Vie også for lagmannen å være barnefar.

 

Han sa at han intet hadde til forsvar, men henskjøt seg under kongens nåde om han med livet måtte bli forskånet. Også Barbro tilstod. Hun sa seg 18 år gammel og hadde sitt spebarn med seg i retten. Heller ikke hun hadde noe å anføre til sin befrielse, men håpet på at kongen av sin nåde ville forskåne henne for dødsstraff. Hennes far Ole Bendixen var også tilstede ved lagtinget og la fram et innlegg for de to tiltalte, men dets innhold kjenner vi ikke. Dagen etter, altså 18.juli, avsa lagmannen sin dom. Han stadfestet sorenskriverens dom, dømte altså begge de to til straff på livet og deres bolott å være forbrutt til kongen. Han henstilte dog til kongen at pardonnere dem med Livet.” - Lagmannen påberopte seg Kristian den 5. lovbok 6-13-14, der bestemmer dødsstraff for blodskam, og det er visst ikke noe å si på dommen.

Men loven var opprørende streng, især når man ga bIodskambegrepet en så vid utstrekning som man hin tid gjorde. I over 100 år har det nå vært en mann tillatt - enn og uten bevilling - å ekte sinn fullbrors datter, og hva loven den tid straffet med døden, er nå straff-fritt. Ganske visst har kongen fritatt både Barbro og Johannes for å miste livet, men helt fritatt for straff er de neppe blitt. Barbro sees å ha vært fadder 1732, men årene nærmest etter hennes domfellelse finner jeg henne ikke nevnt i ministerialboken for 1743.

 

Dette år derimot så vel som 1744, 1745 og 1747 og seinere år forekommer hun som fadder.

Jeg formoder derfor at hun for noen år har vært forvist fra bygden, og samme straff har da vel også Johannes fått.

Deres 2. barn het Bertel, og er vel den Berrte Johansen Hjelle som i følge ministerialboken novbr. 1758 ble trolovet med Brita Jørgensdtr. Ultang.

Når han betegnes med gårdsnavnet Hjelle, kan man vel av det slutte at han har hatt sitt hjem og opphold hos moren og stefaren, Peder Olsen.

Den over Barbro avsagte dødsdom synes ikke å ha gjort noe skår i hennes aktelse og har ikke hindret Peder Olsen, der sikkert har regnet seg blant bygdens beste menn, fra å ta henne til kone.

Han har sett bort fra dommen og kun tenkt på hennes brøde, som man ikke har funnet graverende. I sitt ekteskap fikk Barbro datteren Anne, født 1750, der ble gift med Ole Andersen.

Barbro døde i slutningen av 1781 og i ministerialboken å ha vært 69 år og 30 uker gammel, altså våren 1712.

Etter dette skulle hun da hun med sitt spebarn sto for lagmannsretten i Bergen være 22, ikke 18 år gammel.

 

Peder Olsen kom 1749 eller måskje 1748 som bygselmann til Hjelle. Den l0.november 1763 fikk han av Ole Andersen skjøte på dennes bruk i Ramstad, det seinere løpenr. 76 - eller det nederste bruk, Stranden, og tenkte å flytte dit.

Det ble dog ikke noe av det, og året etter kjøpte Peder Olsen sitt bygselbruk.

 

Som før fortalt var Førde-presten Peder Hanning seinest 1715 blitt eier av hele Hjelle. Han døde 1718, hans enke, Inger Jensdtr. Bugge først våren 1749 i en alder av 72 år. Deres datter, Dorthea Hanning arvet av Hjelle blant annet Peder Olsens bruk og ble siden gift med løytnant Adam Borch Rue, og av denne fikk Peder Olsen under 16. juli 1764 skjøte for en kjøpesum av 150 rdlr.

Etter således å være blitt eier forble Peder Olsen 6-7 år boende på Hjelle, men flyttet så til sin odelsgård Furebø på hvilket han under 14.novbr. 1770 fikk skjøte av sin far Ole Jonsen.

Peder var ikke eldste sønn. Han hadde en eldre bror, Lars, men denne avstod på egne og barns vegne til Peder sin odelsrett til Furebø mot å få overdradd dennes bruk i Hjelle.

I den her mellom brødrene opprettede overenskomst av 10.novbr. 1770 der også er tiltrådt av deres far, heter det at Lars for det første kun skulle bruke Hjelle som leilending, og at Peder skulle vedbli være eiet, inntil jorden blir hans odel, men så skulle Lars eller hans barn få skjøte for 150 rdlr. - Odelshevdstiden var den gang etter en forordning av 1771 ti år. Peder Olsen, nå altså Furebø, oppfylte sitt løfte ved under 18.novbr. 1778 å skjøte Hjelle for 150 rdlr. til brorsønnen Alexander Larsen. Det heter i skjøtet at Lars Olsen brukte gården og skulle vedbli å bruke den.

Samtidig med dette skjøte tinglestes obligasjon fra kjøperen til selgeren på 120 rdlr.

 

Peders ettermann som bruker av Hjelle var altså hans eldste bror, Lars Olsen. Han døde i 1804 i en alder av 81 år, men hadde mer enn 20 år forut avstått gården bruk til sønnen, Alexander Larsen, der 1778 var blitt gårdens eier.

Lars Olsens kone var Margrete Alexandersdtr. fra Furebø.

 

Alexander Larsen var gift med Sofie Steffensdtr, der døde 68 år gammel 1818. Alexander døde først 1833 i en alder av 82 år.

De må være blitt gift før 1781, da jeg ikke har funnet deres giftermål notert i ministerialboken som begynner 1781. Ministerialboken for 1764 til 1781 er bortkommet.

Den 2.oktbr. 1785 ble tre av deres sønner begravd. De var rimeligvis døde av epidemisk sykdom.

Den 2.novbr. 1809 skjøtte Alexander gården til Morten Ananiassen, der var gift med hans datter, Brita, for en kjøpesum av 200 rdlr. og skulle selgeren kunne bruke gården så lenge han fant for godt.

 

Morten Ananiassen gav 1834 sin sønn, Lars, skjøte på gården,  og siden har den med nokså korte mellomrom skiftet eiere.

Anders Eliassen ble eier 1842 eller 1843,

Anders Larsen Indrebø 1850,

Simon Andersen 1855,

Oliver Andersen 1860,

Kristian Kvamme 1872,

Moses Krispinussen Sårheim 1877 og så endelig Andreas Krispinussen Sårheim 1878, som fremdeles var eier da Andreas Aasen overtok i 1919