Hjelle i Vikingtida

For dei som budde på Hjelle var døgnet inndelt i åtte økter, hver økt på tre timer.

Om sommeren i høyonna stod folk opp med solen; gresset var lettere å slå når det var duggvått.

Dette vil si at de i hvert fall var oppe i den andre økten, som ble regnet fra ca. halv fem til halv åtte om morgenen.

Det var neppe noe særsyn sommerstid at folk fremdeles var i arbeid i syvende økt, som tok til ca. halv åtte om kvelden. 

Den faste rammen for årets arbeid var de uunngåelige onnene: våronn, slåttonn, skurdonn.

Men imellom og etter onnene falt forskjellig annet arbeid. Lauvingen begynte ofte før slåtten og fortsatte etter at den var over så lenge det var løv på trærne.

Løv som falt om høsten, ble dessuten rakt eller sopt sammen og brukt som fór.

Annet tilleggsfór skulle også samles og bringes i hus. Etter slåtten eller om høsten kom for eksempel "mose-onna". 

Dessuten måtte store mengder ved skaffes til hus og hugges i løpet av året.

Om vinteren var det nok å ta seg til med all slags innearbeid - i tillegg til veiding eller fiske og andre utesysler, for eksempel å hente hjem mose, lauv og høy fra fjell og utmark. For mannfolkenes vedkommende dreide innearbeidet seg om reparasjoner av redskaper og verktøy og om å lage nye når det trengtes.

 

På Hjelle ble nesten alt som var nødvendig for livets opphold produsert, bokstavelig talt fra grunnen av.

Enhver bonde var snekker og hver gård hadde sin egen smie.

Folk laget sine redskaper og sitt utstyr selv; spader, ploger, harver, gjødselgrep, ljåer, sigder, lauvkniver, river, jordbruksredskapene, kjøkkenredskaper, redskaper for tilberedning og veving av ull og lin, jakt- og fangstredskaper, kløv- og rideutstyr, sleder av forskjellig slag, økser og diverse annet verktøy, våpen, tau osv.


Dessuten skulle hus og gjerder bygges og holdes ved like.


Men før en kom så langt som til å lage alt dette, måtte råemnene skaffes til veie. Viktigst blant disse råemnene var tre, jern og hud. Hud var et av gårdens produkter, eller et resultat av jakt.

Og hudene måtte barkes og beredes. Når det gjaldt trevirke, måtte en lete etter emner til forskjellig bruk - vår tids midler til å forme treet manglet.

En våken kar hadde alltid øynene med seg etter et emne som egnet seg til høvre eller sledemeier eller hva han nå trengte.