Helene Indrebø

- diktaren

Helene Kronborg blei født 27. novenber i 1889, på Kronborg i Førde.

Helene var barnebarn av Helene og Kristian Kvamme Hjelle.


Ho gifta seg med Martin Indrebø, og var busett på Svanehaug i Førde fram til ho døde 4.mai 1955.


De fekk ialt 7 barn, der Olivie Aasen var den yngste.

Ho har skrive ein rekke dikt og fortellingar under synonymet Haldis Ingstad.


Her er hennes tilbakeblikk på livet i 1944


Førde Nærradio laga i si tid 2 radioprogram om Helene og diktinga hennar.


Her kan du høyre Herdis Indrebø synge hennar sangar og Olivie Aasen fortelje om hennes dikt og fortellingar.


Her sit eg og lengtar og stirer

Der ut i den friske vår,

Men lagnaden berre flirer

Til meg i dei siste år.

 

Men så kjem ho Tulla med blomar

So kvite og fine inn

Eg kviknar og tenkjer på sommar

Og solskin i myrke sinn

 

Eg minnest dei farne tider

Då livet var lyst og lett

Eg ferdast i grøne lier

Og kroppen var mjuk og rett

 

Eg for over heier og vidder,

Eg klyver i berg og tre

Eg høyrer på fugle kvidder

Og ser på når sol går ned


Og så er det sundag og sommar

Og hugs eg er 17 år

Og kyrkjeklokka ho ljomar

Og lufta er rein og klår

 

 

Eg ser ned med kyrkje porten

Ein unggut så fyrrig står

Kor stor og kjekk han er vorten

Eg raudnar i ungdoms vår

 

Og sidan vi snakka saman

So ofte om stort og smått

I alvor og gøy og gaman

Og auge er stort og blått.

 

Og garden vi fekk til å dyrke

Var liten men ven og god

Her hadde vi støtt vårt yrke

Her streve vi begge to.

 

I heimen var fred og hygge

Og barna dei vekste til

Her sprang dei så glade og trygge

Og vande med gode smil


Men sidan kom sjukdom og møye

Vi sytte om deg dag og natt

Ja då vart det mykje å døyve

Då myste vi ror og ratt

 

 


Her sit eg

Og no sit eg her åleine,

Nei, borna dei har eg att

Og alle har det, på det reine

At dei lyt væra min skatt.

 

Og der som vi skjølve slepte taket

Der tek dei so kraftig fatt

Dei tek seg av styret og ståket

Og syrjer for klær og mat

 

I det dei alltid held saman,

Og alle, so gjer dei sitt,

Dei verner i alvor og gaman

Om alt, som eg kallar mitt.

 

Men ein eg veit som kan løna,

Dykk for dykkar tunge strev

So takk, mine døtre og søner

For band, de for meg har.






 

  

Svanehaug 30. april 1944